Les Muniras sterke fortelling om ungdomstiden, Norskskolen, Flexid kursene og Jentegruppen. En historie om takknemlighet, ressurser og viktigheten av voksne som ser deg!
"Så heldig jeg var som fikk være ungdom den gang…"
Når jeg prøver å skrive om dette, får jeg en følelse av at jeg klager. Det er ikke meningen å klage, målet med dette er faktisk det motsatte - jeg vil uttrykke en dyp takknemlighet. Men for at leseren skal vite hvor dyp min takknemlighet er, må jeg først tegne et bilde av hvorfor jeg er takknemlig og hvordan omstendighetene mine var da.
Ok, la oss ta en liten reise tilbake til min ungdomstid. Vi skal ikke reise så langt tilbake i tid, dette var i 2005-2008-tida. Fra utsiden så vi ut som ungdommer på vår alder, men ingen av oss hadde barndomsvenner vi gikk i klasse med. Eller et sted i byen som vi kunne si «Der lekte jeg som barn» om. Vi var alle barn av flyktninger. Noen av oss hadde kun én forelder som jobbet fulltid, så klart hadde vi da en assisterende rolle i hjemmet. Dette er litt flaut å innrømme, men noen av oss hadde nesten ingen skolegang før vi satt i klassen. Her skulle vi ta fag på lik linje med «vanlig» ungdomsskole, samtidig som vi skulle lære det norske språket. Skolen vår het den gang Norskskolen i Larvik.
Naturligvis ble grupper dannet, de som likte indiske filmer ble én gruppe og sang sammen i pausene. De som snakket samme språk, navigerte mot hverandre. De som var opptatt av fashion og stil ble én gruppe.
Enten var lærerne våre utrolig dyktige eller så var vi veldig ivrige til å lære språket, eller som Ole Brumm ville sagt «Ja takk, begge deler», for vi lærte å mestre å snakke norsk året etter.
Vi gledet oss til skolen, fordi det kun var der vi fikk være sammen med våre nye venner. Vi hadde ellers ingen andre steder å gå sammen, bortsett fra på biblioteket. Og der fikk vi selvfølgelig ikke snakke høyt sammen. Det kan hende at det fantes ungdomsklubber, men ingen av vennene mine hadde lov til å gå steder som ikke var skole eller bibliotek.
Foreldrene våre hadde flyktet fra hjemlandene sine av mange forskjellige grunner. Men flyktet har de! Og de har sine traumer. De kom hit til fine Larvik i håp om å holde oss i live og gi oss sjanse til å vokse opp og leve i et fredelig land. Var noen av de veldig strenge og overbeskyttende? Ja, det var de! Var hensikten deres å beskytte oss? Også ja!
«Er du hjemme, er du trygg».
Dessverre har det seg slik at ikke alle av oss var «trygge» hjemme heller. Og derfor var timene de hadde på skolen de beste timene.
Etablert relasjon og tillit
Nå som du har dannet deg et bilde av hvordan ungdomstiden var, la meg introdusere viktige personer som har betrygget foreldrene våre til å slippe oss ut litt mer. Det var lærere, voksne som i forkant hadde etablert tillit og gjensidig respekt til foreldrene våre. De var lærerne på Norskskolen! De var lærerne som hadde undervist, veiledet og tatt godt imot våre foreldre når de kom til Larvik. De hadde bygget relasjon til dem. Blant disse var Kjell Østby og Heidi Reif. Om det er en ting foreldrene våre elsket mer enn å mimre om de gode gamle dagene i deres hjemland før krigene, var det tanken på at vi som deres barn skulle få god utdannelse. Så da Heidi og Kjell laget Flexid kursene som den gang het «Mine muligheter med flere kulturer» var det ikke så fryktelig vanskelig å overtale foreldrene våre til å melde oss på. Men jeg er overbevist om at hvis Kjell og Heidi ikke hadde hatt den gode relasjonen de hadde til våre foreldre, hadde vi ikke fått lov til å delta.
Hvorfor var det så viktig for oss å gå på Flexid kursene?
For noen av oss var dette det eneste stedet vi fikk være ungdommer! Så klart det var kurs, vi tok opp tunge temaer, blant annet flytteprosessen. Vi ble påminnet av den vonde reisen og flukten fra hjemlandet til vårt nye land. Men det ble gjort på en god og sunn måte. Vi fikk pizza! Hallo! Ungdommer og pizza, trenger jeg å si mer? Vi fikk pauser, der vi kunne introdusere hverandre til vår favorittmusikk og danse sammen.
Du er ikke en knust krukke!
Flexid kursene ga oss også utflukt, vi klatret og hoppet og danset og lo mye! Vi ble sett og hørt, et sted vi fikk uttrykke vår fortvilelse om tilhørighet eller mangelen på et sted å tilhøre. Vi fikk se at vi var ikke alene i fortvilelsen. Selv om vi kom fra forskjellige land, følte vi de samme følelsene. Og hadde like utfordringer. For eksempel: Når du har flyttet rundt og bodd i mange land, mangler du hjemmebasen i din historie. Foreldrene dine kan med stolthet si at de er fra «det landet der og der» og føle en sterkt emosjonell tilknytning til landet de er fra. Men du har kanskje ikke satt din fot i dine foreldres fødeland. Du ble født et annet land og nå bor du og er en ungdom i Norge. Du føler at deler av deg tilhører forskjellige steder. Aldri føler du deg hel, verken der eller her. Men her på Flexid kursene fikk du vite at din identitet ikke er som en knust krukke, men fleksibel som en seigmann eller seigdame.
Overnatting!
Tenk at her var også min første overnattingstur! Som det var for de fleste oss. Tenk at foreldrene våre stolte såpass mye på de voksne at de lot oss overnatte et annet sted enn hjemme i en hel helg! Det var episk!
Kjell og Heidi hadde medarbeidere som er absolutt verdt å nevne, for deres tilstedeværelse har hatt sin del i å betrygge mange foreldre. Det er blant annet Wali Akbar Shamma og Ibrahim Jama Mohammed.
Det er så viktig at barn og ungdommer har større nettverk enn sin familie! Det fikk vi etablere gjennom Flexid. Vi fikk tilhørighet.
Flexid kursene ble ferdig, og vi kom ut med en ny bevissthet om vår fleksible identitet og fikk et nytt perspektiv på det å være et flyktningbarn. Vi fikk vite at vi er ressurssterke ungdommer. Blant annet at vi snakket flere språk flytende, og at vi en dag kan bli brobyggere og kulturtolker. Men vi var fortsatt ungdommer i utvikling og hadde behov for å være sammen med venner utenom skoletiden. Flexid kursene var over, og vi var tilbake til å være hjemme til alle tider, bortsett fra skoletiden. Dette gjaldt så klart ikke alle, men jeg snakker om de av oss som kjenner seg igjen i dette.
Jentegruppen
Så kom Madeleine Elsafadi! Madeleine etablerte en jentegruppe, og hun var også en voksen som foreldrene våre stolte på. Vi fikk låne lokaler av kommunen ikke langt fra biblioteket. Annenhver onsdag fikk vi gå til jentegruppen. Der lagde vi mat sammen, spiste, danset og snakket om alt mulig. Og fikk være i fred. Madeleine tok oss med på turer. Vi fikk til og med besøke ungdomsfengslet i Larvik! Hun ga oss rom og trygghet til å stille spørsmål om alt vi lurte på. Vi følte at hun brydde seg om oss! Det var virkelig måten ansiktet hennes lyste opp når hun hilste på hver av oss.
Når Madeleine sluttet, fortsatte Beatrice med jentegruppen. Dessverre må alt godt engang ta slutt, og til vår store skuffelse ble jentegruppa avsluttet. Vi forsto ikke det da, men jeg tror det var på grunn av manglende ressurser.
Ja, maten vi spiste og brusen vi drakk, godteri og snacks, og lokalet vi fikk tilgang til. Bussen som kjørte oss rundt. Alt må ha kostet noe. Ja, jeg kan si at jeg er utrolig heldig og takknemlig for at jeg fikk være en ungdom den gang da Larvik var rik.