Slik jobber de ansatte ved Larviks sykehjem med demenssykdom

Få kjenner bedre til styrker og svakheter ved sykehjemmene i Larvik enn Monica Hammari. Hun er virksomhetsleder for sykehjem - og har hatt et ekstra fokus på Furuheim både før og etter NRK Brennpunkts reportasjeserie "Omsorg bak lukkede dører". 

– Vi som jobber med dette, er trygge på at vi leverer trygge, gode tjenester til de som bor på sykehjem. Og så skjønner jeg at de som ser dette utenfra blir bekymret, og tenker “er det sånn det er?”. Men det er noe med at demenssykdom har så mange ansikter at man ikke ser alt i et øyeblikksbilde. Vi gjør ikke alltid rett, og vi kan alltid prøve å gjøre noe annerledes. Men det er viktig å formidle at man fortsatt må ha tillit til at de som kjenner faget gjør de gode vurderingene. For de ansatte jobber med store, varme hjerter og kloke hoder der ute. Det vil jeg virkelig si, sier Hammari. 

På opptakene gjort med skjult kamera ser man blant annet en pasient med tung bleie. Ifølge NRK gikk det ved ett tilfelle hele 24 timer før bleien ble skiftet. 

– Hvordan kan det skje? 

– Det er ikke vanlig praksis at vi ikke skifter. Om en bleie ikke blir skiftet i løpet av en vakt, er det mer unntaket enn regelen. Og da er det som regel en grunn. 

– Hva kan være grunnen? 

– At man blir innkalt og må hjelpe til med noe annet, og så glemmer man det. Våre ansatte er flinke til å følge opp, men det kan skje innimellom. Men det er også sånn at hvis en pasient nekter å skifte, har vi ikke lov til å tvinge uten tvangsvedtak. Det skal mye til å få et slikt vedtak. Men da prøver vi igjen. Så vi har alle spektre her. 

Hammari opplyser at det for øyeblikket er totalt 17 tvangsvedtak ved sykehjem i Larvik, fordelt på snaue 400 sykehjemsplasser. 

Krevende med tvang

Tannpuss - eller mangelen på sådan - er et annet tema som belyses av NRK Brennpunkt. Ifølge Hammari er det noe av det vanskeligste å gjennomføre på sykehjem. 

– Vi vet at tannstell er veldig viktig, og har fokus på det. Samtidig er det mange, særlig når de blir demente, som nekter å pusse tennene. Vi får ikke tvangsvedtak på det, men prøver å bruke tillitsskapende tiltak. Vi prøver å motivere og ta det i forbifarten. Og så kan vi kanskje prøve enda mer. Vi har også tannpleier inne på sykehjemmene som følger opp og hjelper oss. 

Selv om det er strenge regler for bruk av tvang, vises en episode i Brennpunkt der pasienten som har skjult kamera på rommet blir eskortert til sengen av tre ansatte, selv om pasienten tilsynelatende ikke ønsker dette. 

– Er det slik at man av og til tar seg til rette med bruk av tvang for å få ting gjort? 

– Det er vanskelig å si hva som skjedde akkurat der, ettersom vi ikke vet hva som foregikk før og etter. Men generelt må vi ha god kompetanse på tvang fordi det er så vanskelig. Og fordi man kan gå over streken uten å mene det. Dette med tvang er noe vi har mye internundervisning på, som vi trenger å fortsette med.

– Jeg tror problemet oftere er at vi vasker noen vi ikke bør vaske, og kanskje bruker mer tvang enn vi burde i de situasjonene. Hvis de motsetter seg, burde de kanskje sluppet. Folk står i dilemmaer hele veien. Vi må melde inn til Statsforvalteren hvis det skal brukes tvang, og dette skal vi ha vedtak på. Og hvis man for eksempel har tvangsvedtak på stell, betyr det ikke en blankofullmakt til å gjøre det. Før du tar i bruk tvang, skal du dokumentere at du har prøvd tillitsskapende tiltak. Hvis du ikke kommer i mål med noe av det kan det hende du bare må få skiftet, for eksempel om det er mye avføring, sier Hammari. 

Strenge regler

I programmet får Furuheim kraftig kritikk av Tone Ambjørnsen Torgersen, som er datteren til en tidligere pasient. Torgersen er blant annet kritisk til manglende stell og vask, samt mangelfull behandling av sår på kroppen.

I tillegg er det altså en ny pårørende som løfter fram sin bekymring om behandlingen hennes mor får ved sykehjemmet - som også har gitt NRK tillatelse til å filme med skjult kamera ettersom hennes mor ikke var samtykkekompetent. 

– Hva gjør dere når dere får klager fra pårørende? 

– Vi forsøker å imøtekomme dem så godt vi kan. Vi går gjennom hendelsesforløpet og ser om vi kan løse saken på en bedre måte, enten vi gjør det selv eller i samarbeid med de pårørende. Vi prøver å strekke oss så langt vi kan innenfor de ressursene vi har. Men det er ikke alltid det lar seg gjøre.  

– Forstår du at folk kan tenke at det er et problem med sykehjemmet, når to pårørende står fram på såpass kort tid? 

– Vi har veldig mange pasienter med demenssykdom, og det er utrolig mange dilemmaer våre ansatte står i hver dag. Vår jobb er å skjerme så det uverdige blir så verdig som mulig. Det betyr ikke at det gis dårlig omsorg, men at vi forsøker å ivareta det som pasienten selv har mistet. Jeg skjønner at det  kan være vanskelig å forstå. Når mor eller far har vært ressurssterk og alltid tatt vare på seg selv, og så kommer man som pårørende og finner sine kjære i en helt annen forfatning. Vi klarer ikke å fikse sykdommen,  men vi skal så langt vi kan ivareta både pasienten og de pårørende.

– Kan man ha store sår på kroppen uten at det skyldes dårlig stell? 

– Det kan hende, og så kan det være at det er noen sår vi ikke får behandlet godt nok. Det kan være pasienter som motsetter seg stell. Vi har pasienter som ikke har dusjet på flere år. Vi har ikke lov til å tvinge dem, hvis det ikke er fare for liv og helse. Det skal veldig mye til for å tvinge et menneske i dusjen. Kanskje er det noen som har vært utsatt for overgrep eller traumer. Vi vet ikke, og derfor er loven veldig streng. 

– Hva gjør dere da, hvis noen ikke har dusjet på så lenge? 

– Da må de som yter helsehjelp være både flinke og kreative, og her bistår ofte pårørende. For eksempel kan vi sette fram vann, og si “vil du hjelpe til med å tørke støv?”, så de får hendene i vann og vrir om kluten. Eller vi kan sitte sammen med dem og ha føttene i fotbad, og forsøke på den måten. Men hvis noen har sår som går ut over helsa må det vurderes tvangstiltak. Som sagt skal det ganske mye til, og vi gjør veldig mye forebyggende for å unngå det. Det er viktig å beholde selvbestemmelsesretten så langt det går, også når man har en demenssykdom. 

Pasienten skal ikke ligge i senga fordi vi ikke har tid til at personen skal være oppe. Det må være en grunn.

Tidlig leggetid

Mangel på stimuli og tidlig leggetid er også et tema i programmet. I én sekvens hører man at det pågår en konsert i fellesområdene, mens pasienten som er filmet med skjult kamera er inne på sitt eget rom og blir trillet ut av datteren.  

Den samme pasienten legges også mellom klokka 16 og 17 enkelte dager. 

– Er det vanlig å legge pasienter så tidlig? 

– For noen pasienter er det vanlig. Husk at når folk kommer på sykehjem i dag, er de ofte veldig syke og veldig gamle. Flere er over 100 år og gjennomsnittlig levetid på sykehjem er 1,4 år. Når man er veldig skrøpelig og syk, kan det vært godt å ligge. . Men det skal gjøres en vurdering. Pasienten skal ikke ligge i senga fordi vi ikke har tid til at personen skal være oppe. Det må være en grunn. Og så er det noen typer demens der pasientene må skjermes. Får de mye stimuli fra andre, kan de bli mye mer urolig og få et mer forsterket sykdomsbilde. I de tilfellene må de skjermes på rommet , sier Hammari. 

Hun forsikrer at det per nå ikke er noen bemanningskrise ved Furuheim eller noen av de andre sykehjemmene i Larvik. 

Rekruttering største utfordring

Det samme gjør kommunalsjef for helse og mestring, Guro Winsvold. 

– Det er en rekrutteringsutfordring, men ikke en bemanningskrise. Alle kommunalsjefer i Norge vil si at de ønsker flere midler og ressurser, men det er ingen krise. Derimot må vi gjøre ting helt annerledes og tenke helt nytt, for rekrutteringsutfordringen vil bare øke i årene framover. 

– Hvor er det skoen trykker mest? 

– Skoen trykker mest med tanke på å beholde folkene vi har, bygge videre og få nok kompetanse, og få rekruttert inn nye. Det er rekruttering som er den største utfordringen, sier Winsvold. 

Hun ser fram til Statsforvalteren og internrevisjonen kommer med sine konklusjoner om Furuheim i kjølvannet av Brennpunkt-programmet. 

– De tingene som er kritikkverdige tar vi tak i. Jeg har samtaler med ansatte som ikke gjør som de skal. Hvis vi får melding om stygge avvik, går vi inn og ser hva som er grunnen. Vi følger med på alle parametere, som sykefravær, ledelse, klager og tilsyn. Får vi mange klager fra én avdeling, finner vi ut av grunnen. Vi er selvkritiske i utgangspunktet, og sånn kommer det til å være i fortsettelsen også. Samtidig må vi berømme alle de som gjør godt arbeid. Når er det vi lykkes, når er pårørende og pasienter fornøyde, hva er til stede da? Det må vi også diskutere. Hvis vi bare fokuserer på tingene vi ikke får til, mister vi mestringsfølelsen. 

Aldri i mål

– Jeg leder 1800 mennesker i helsetjenestene. Hvis vi tenker at vi har 1200 pasienter i hjemmetjenesten, rundt 400 på sykehjem, 300-400 brukere som er funksjonshemmet og får omfattende tjenester, i tillegg til 1000 som får hjelp innen psykiatri og rus, så blir det ufattelig mange møter mellom våre ansatte og brukere. Det er klart vi gjør feil. Noe er menneskelig svikt, noe er rutinesvikt. Det er helt avgjørende å være selvkritisk, at vi har en kultur der det er lov å gjøre feil, og at man sier fra når man har gjort feil. Hvis man ser andre gjøre feil, så si ifra. Først til den det gjelder, og se om det går an å rette opp, og deretter til ledere. Kommunehelsetjenestene er et evig forbedringsarbeid. Man kan aldri si at “nå har vi det! Nå er vi der!” Vi er alltid på vei. Det er viktig å forstå, sier Winsvold. 

Den opplevelsen deles av virksomhetsleder for sykehjem, Monica Hammari. Hun føler ikke at Furuheim sykehjem er blitt “avslørt” av skjult kamera, slik for eksempel Fredrik Solvang har hevdet. 

– Hvorfor ikke? 

– Fordi det vi gjør, prøver vi å gjøre ut fra et faglig ståsted. Det er forskjell på å gjøre feil og bli avslørt. De har filmet i tre uker, vi gjør feil. Men vi er ikke blitt avslørt i å gjøre noe galt. Vi er blitt avslørt på at vi ikke har kommet i mål. Og der blir vi avslørt hver dag. For dette er så komplekst. Det er mange triste skjebner, det er mange fine historier, det er veldig mye god omsorg, og det er mye sorg. Det er alt i samme hus. Vi er med pasientene på siste del av reisen, og da skal vi ivareta både dem og de pårørende. De fleste føler seg godt ivaretatt. Jeg håper at folk ikke blir engstelig og tenker at de får dårlig behandling, for det får man ikke, sier Hammari.