Nesten 68 år etter at han døde fikk krigshelten fra 2. verdenskrig sin hyllest fra fødebyen Larvik. Ordfører Birgitte Gulla Løken avduket «Niels Christian Ditleffs plass» - og delte samtidig en personlig historie om hvordan hennes egen svigerfar ble reddet av Ditleff.
– Ditleff var både kreativ, selvstendig, og veldig modig. Han ignorerte London-regjeringens retningslinjer, og fortsatte å bearbeide det svenske utenriksdepartementet. Han utviste med dette et mot som har reddet mange liv, også min ektemanns far og min datters bestefar. På den måten er jeg også personlig takknemlig for Ditleffs betydningsfulle innsats, sa Gulla Løken i talen til de frammøtte.
Sentral i "De hvite bussene"
Et skilt med «Niels Christian Ditleffs plass» er nå plassert ved krysset der Øvre Bøkeligate møter Dalheimveien. Avdukingen skjedde passende nok på frigjøringsdagen 8. mai.
Gulla Løken sier de folkevalgte ble gjort kjent med krigsheltens røtter fra Larvik gjennom en tekst fra Bøkebloggen-skribent Morten Bakkeli.
– Og for omtrent et år siden tok hovedutvalget for miljø, kultur og næring initiativ til denne gesten. For meg får det jo en ekstra dimensjon når man har den personlige bagasjen i familien, sier ordføreren.
Ditleff var blant annet svært sentral i arbeidet med «De hvite bussene» - som mange i dag forbinder med lærerike skoleturer for norske ungdommer til Europa, der man besøker noen av konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig.
Opprinnelig var «De hvite bussene» en storstilt redningsaksjon mot slutten av krigen, der over 20 000 fanger ble hentet ut av diverse konsentrasjonsleire i hvite busser - i regi av Ditleff og svenske Røde Kors.
I en av disse leirene satt altså Birgitte Gulla Løkens svigerfar: Erling Løken.
– Han var blant studentene som ble tatt til fange i Oslo og sendt i konsentrasjonsleir. Og han kom hjem med de hvite bussene, sier ordføreren.
Snakket lite om det som hadde skjedd
Erling Løken var faren til Gulla Løkens ektemann, Jan Birger Løken. Erling satt i konsentrasjonsleire i Sennheim og Buchenwald, og helt på slutten også i Neuengamme, som ledd i evakueringen med de hvite bussene.
Han døde 55 år gammel, da sønnen Jan Birger var 11 år.
– Uten de hvite bussene og Niels Christian Ditlef hadde ikke min familie vært til, slik den er i dag. Som mange andre som opplevde grusomhetene under 2. verdenskrig var ikke dette noe han snakket mye om. Men det er veldig sterkt når man leser historien og hvordan dette foregikk. Ikke minst oppleves det veldig nært, når bestefaren til datteren min kom hjem med de hvite bussene.
– Hadde ikke Ditleff satt i gang den aksjonen, som den norske regjeringen i London frarådet fordi man var redde for at den ikke ville lykkes slik den gjorde, så kunne dette gått virkelig ille. Uten de hvite bussene er det en stor fare for at tyske soldater ville drept alle som satt i konsentrasjonsleirene, da krigen var tapt, sier Gulla Løken.
Her er talen til Birgitte Gulla Løken
Niels Christian Ditleff, født 29. oktober 1881 i Larvik, var en diplomat som omtales som både kunstnerisk og praktisk anlagt. Hans karriere er intet annet enn imponerende, og han rakk mye før han døde, sammen med sin kone, i en trafikkulykke i Oslo 18. juni 1956.
Niels Christian Ditleff er mannen bak de hvite bussene og hans diplomatiske evner og pågangsmot har reddet flere tusen menneskeliv. Under det tyske angrepet på Polen i 1939 evakuerte han 1200 personer, og da han våren 1945 tok initiativet til aksjonen med de hvite bussene ble flere tusen fanger reddet fra tyske konsentrasjonsleirer.
Ditleff hadde en spennende karriere med flere internasjonale oppdrag. Han var språkmektig, og plukket opp både portugisisk og spansk i sine år på Cuba, og i Polen lærte han seg polsk. Ditleff utga i 1920-årene skuespill fremført blant annet på Nationaltheatret og han var en flittig skribent i dagspressen, - ofte illustrert med egne tegninger. Han avsluttet sin yrkeskarriere ved å bli diplomat ved ambassaden i Helsingfors etter krigen.
Niels Christian Ditleff ble tildelt en lang rekke norske og utenlandske utmerkelser, blant annet St. Olavs Orden. Inntil i dag har derimot Larvik ikke gjort noe for å hedre sitt bysbarns imponerende innsats. Takket være Morten Bakkelis fyldige reportasje om Ditleff i Bøkebloggen ble det politiske Larvik oppmerksom på at det faktisk er en Larviksmann som står bak aksjonen de “hvite bussene”. Ditleff selv var først og fremst opptatt av saken, men for ganske nøyaktig ett år siden besluttet kommunestyret i Larvik at han skulle hedres.
Under okkupasjonstiden ble mange nordmenn tatt til fange og sendt til Tyskland. Ditleff fryktet at disse ville bli drept når Tyskland tapte krigen. Han tok derfor initiativ overfor det svenske Røde kors og grev Bernadott om å bringe fangene hjem via Sverige. Det var en krevende og stor operasjon, og etter forhandlinger inngikk Bernadott en avtale med Gestapo-sjef Heinrich Himmler.
Ditleff var både kreativ, selvstendig, og veldig modig. Han ignorerte London-regjeringens retningslinjer, og fortsatte å bearbeide det svenske utenriksdepartementet. Han utviste med dette et mot som har reddet mange liv, også min ektemanns far og min datters bestefar. På den måten er jeg også personlig takknemlig for Ditleffs betydningsfulle innsats.
Derfor er det med stolthet og takknemlighet at jeg som Larviks ordfører med dette kaller plassen vi står på for:
“Niels Christian Ditleffs plass.”