Snart 31 år etter at de ankom Norge som flyktninger fikk Asriya og Ahmed se sønnen sin stå på scenen i Bøkeskogen, som hovedtaler på Norges nasjonaldag. – Se hvor langt vi er kommet, mamma og pappa, sa Hishyan Nomat.
Det var helt mot slutten av den rundt åtte minutter lange talen at Nomat henvendte seg direkte til foreldrene, som begge var på plass i Bøkeskogen.
- Se det rørende øyeblikket i videoen under.
Stolt øyeblikk
På dette tidspunktet hadde han allerede bygget opp en historie om "reisen til en mann og kvinne" som måtte evakuere byen de bodde i, ta med seg sine fire barn og flykte.
Etter halvannet år i en flyktningleir i Silopi kom familien seg på et fly til Norge i juli 1992.
"Norge møter dem med åpne armer, gir dem tak over hodet, sikkerhet og en lysere framtid for en familie på seks. Mannen og kvinnen kan endelig senke skuldrene. Mine damer og herrer, dette er historien om reisen til min mamma og pappa. I dag, snart 31 år etter ankomst i Norge, står de her i Bøkeskogen og er vitne til at en av sønnene deres har fått æren av å være hovedtaler på nasjonaldagen til landet de anser som sitt hjemland, i byen de anser som sin hjemby.", sa Nomat, til varm applaus fra Bøkeskogen.
Bare 10-15 meter fra scenekanten sto mamma Asriya og filmet seansen med mobiltelefonen. På slutten av talen kan man høre snufsingen fra en tydelig rørt mor.
Det samme ble Hishyan selv da han avsluttet med noen ord på kurdisk til foreldrene:
“hvem hadde trodd at vi skulle gjøre noe sånt, trodde dere det?”.
Overveldende respons
Han avsluttet talen med en kjærlighetserklæring.
“Jeg elsker min mamma og pappa, og på vegne av dem og meg selv vil jeg med strak rygg og stolthet si: “Ja, vi elsker dette landet.”
Nomat, som til daglig jobber som miljøarbeider ved Larvik læringssenter og er en del av kommunens oppsøkende og forebyggende ungdomsteam, sier at han ble overveldet over responsen han fikk i Bøkeskogen.
– Da jeg begynte å bli emosjonell, reagerte de med å gi meg applaus. Folk var der for meg, liksom. Helt rått, sier 34-åringen.
Drømmen gikk i oppfyllelse
Han sier at følelsene begynte å ta overhånd da han plutselig fikk øyekontakt med mamma Asriya mot slutten av talen.
– Jeg prøvde så godt jeg kunne å unngå det, sier han og ler.
– Men etter å ha fortalt historien om reisen til foreldrene mine fikk jeg øye på mamma, og ser at hun står der med tårer i øynene og gråter, og da ble jeg også rørt. Det traff meg hardt.
34-åringen gikk på scenen like etter at borgertoget hadde ankommet Bøkeskogen, deriblant barna i Fargespill, der Nomat også er inne som aktøransvarlig.
De bidro til å dempe nervene hans gjennom taktfaste “Hishyan”-rop.
– Jeg hadde en gjeng med barn og unge som sto ved scenen og jublet. For meg var det en stor ære å være hovedtaler. Dette er byen jeg anser som min hjemby, og det er vanskelig å sette ord på hva dette betydde for meg. Jeg var supernervøs før jeg ble kalt opp på scenen, kjente hjertet dunket og hadde sommerfugler i magen. Men så fort jeg kom meg på scenen, hørte applausen og så utover plassen, forsvant frykten og nervøsiteten veldig fort.
– Du har sagt at det var en drøm for deg å få holde denne talen. Hvorfor det?
– Det er egentlig en drøm på vegne av mamma og pappa. Jeg har alltid vært nysgjerrig på historien deres, når vi har sittet rundt middagsbordet, fordi jeg selv ikke har noen minner fra da vi var på flukt. Her i Larvik har jeg personlig vært en ganske synlig person i offentligheten, gjennom jobben min med barn og ungdom og diverse arrangementer. Men jeg har ønsket å få fram historien om reisen til mamma og pappa. Og det fikk jeg nå, sier han.
Dette sa Hishyan Nomat i sin tale om foreldenes flukt fra Kurdistan i Irak til Larvik
Jeg ønsker å fortelle en historie om livsendrende opplevelse av demokrati. Det er en historie om reisen til en mann og en kvinne. Året er 1990, måneden er mars. Byen evakueres. Mannen og kvinnen rekker ikke pakke forsyninger. Kun litt klær, viktige papirer, dokumenter og diplomer, og smykker av gull for sikkerhet.
Fire barn må holdes i live, minstemann er ikke fylt to måneder. Mannen, kviunnen og en folkemengde på størrelse med Trondheim må forlate sine hjem. De rikeste og høyest utdannede av befolkningen er nå likestilt med de fattigste og mest sultne. Flyktningstatus diskriminerer ingen.
Geriljasoldater peker folkemengden i retning til neste sikre post og neste sikre post fra der igjen. På disse forskjellige postene mottar folket litt forsyninger og telt.
Mannen og kvinnen kan endelig skjerme barna sine litt fra resten av verden og få dem til å føle seg litt tryggere. Flukten er hard og holder ingenting tilbake. Foreldre mister barn, barn mister foreldre. Fjell må overkommes, sterke elver må krysses og livsfarlige sletter må tråkkes over. De slår leir dypt nede i en dal.
Flere er bekymret og frykter at veiens ende er nådd. Et helikopter som får øye på røyk fra dypt nede i dalen får sendt et fly som slipper ned forsyninger. Mannen og kvinnen kan da endelig kle både seg selv og barna sine i mer klær. De kommer seg ut av dalen og til en landegrense hvor folket blir nektet inngang og truet på livet hvis de ikke snur. Mannen og kvinnen har ikke annet valg enn å adlyde ordre.
Langs postene på den alternative fluktruten hører man geriljasoldater si: "Bare litt til". "Det er ikke så langt igjen nå". "Ikke mist håpet, hold ut".
Folket når destinasjonen. Flyktningleir i Silopi. Det er usikkert hvor lenge denne mannen og kvinnen var på flukt, men de blir værende i leiren i cirka 1,5 år. "Would you recommend Australia or Norway?" spør mannen. "Norway sir, for your children´s sake" svarer soldaten.
Så kommer deres aller første opplevelse av å sitte i et fly. Nest yngste sønn er tre år og sier: "Mamma, mamma, se ut vinduet! Det er såpeskum!" Det han egentlig ser er skyer. Året er 1992, måneden er juli. Mannen og kvinnen hører et fremmed språk og møter en fremmed kultur i et fremmed land. Velkommen til Norge.
Norge møter dem med åpne armer, gir dem tak over hodet, sikkerhet og en lysere framtid for en familie på seks. Mannen og kvinnen kan endelig senke skuldrene. Mine damer og herrer, dette er historien om reisen til min mamma og pappa.
I dag, snart 31 år etter ankomst i Norge, står de her i Bøkeskogen og er vitne til at en av sønnene deres har fått æren av å være hovedtaler på nasjonaldagen til landet de anser som sitt hjemland, i byen de anser som sin hjemby. Se hvor langt vi er kommet, mamma og pappa!
Jeg elsker min mamma og pappa, og på vegne av dem og meg selv vil jeg med strak rygg og stolthet si: "Ja, vi elsker dette landet!"
Så kjære store og små larvikinger. Kjære brødre og søstre. Kjære Norge. Gratulerer med dagen!