Til tross for at hun selv ble møtt med hat, møtte hun andre med uforbeholden kjærlighet. Agnes Møller Jensen (1923- 2014) ble av mange beskrevet som Larviks, og spesielt Torstrands, mor Teresa.
Født i Furumogata
Agnes ble født i Furumogata 4 på Torstrand, 26. oktober 1923. Huset lå like ved Alfred Andersens mekaniske verksted, og familien på 10 levde både nøktern og spartansk. Barna tok flittig del i arbeidet i forbindelse med hus og hjem, noe som ikke var uvanlig på denne tiden. Agnes var tidlig ute, og startet i sin første jobb da hun var 13 år gammel.
En førkrigsoppvekst på Torstrand
På tross av at Agnes hadde både jobb og skole, og familien sjelden hadde råd til å sende med barna matpakke, syntes hun ikke synd på seg selv. Hun var vant til å ta beina fatt for å komme seg rundt, og beskrev Torstrand som et flott nabolag med mye samhold.
Da hun ble 16 år, endret derimot mye seg. I 1940 okkuperte tyskerne Norge, og det ble etterhvert vanskeligere å bevege seg fritt rundt i Larvik og omegn. Agnes måtte, som alle andre, ha et grenseboerbevis på seg, om hun skulle ut i skog og mark.
Men, til tross for begrensede matressurser og bevegelsesfrihet, åpnet det seg muligheter for andre opplevelser, som opptar et ungdoms hjerte kanskje enda mer. Agnes forelsket seg nemlig i 1942, og livet hennes ble aldri det samme igjen.
Vanskeligst av alt, er kjærligheten?
Agnes gjorde som mange andre under 2. verdenskrig, hun forelsket seg i en tysker. Det var “kjærlighet ved første blikk”, da hun først så Antoni Mensch på en kafé i Larvik. Han var en 24 år gammel soldat, som ifølge Agnes verken likte Hitler eller idealene hans, lik mange andre utsendte tyske soldater.
Antoni og Agnes ble raskt et par, men måtte holde forelskelsen skjult. I Norge var man ikke nådige med kvinner som ble forelsket i tyskere. I Larvik, som ellers i Europa, opplevde kvinner å bli spyttet på, skamklippet, og utfryst, og hatet gikk også ut over barna deres.
Norske kvinner stod i fare for å miste statsborgerskapet sitt, og mange ble tvunget til å bo i et kjærlighetsløst og voldelig ekteskap langt hjemmefra. Det finnes også flere fortellinger om norske kvinner som ikke fikk lov til å gravlegges i norsk jord. Norske menn som ble forelsket i tyske kvinner, derimot, opplevde ikke de samme sanksjonene.
Agnes lærte seg å navigere i et ungt voksenliv med stempel som både “hore”, “landssviker” og “tyskertøs”, og kanskje var det nettopp denne erfaringen som gjorde at hun ble så raus med andre, som på en eller annen måte hadde havnet på utsiden av samfunnet.
Fra vondt til enda verre
Agnes og Antoni holdt sammen, og hun ble etter hvert gravid. Hun fødte sin sønn, Bjørn Toni, 13. mars 1944. Året etter, da tyskerne trakk seg ut av landet, feiret mange freden høylytt. Agnes, og de andre “tyskerjentene” måtte derimot ligge lavt i terrenget, og leve med frykten for å aldri vite hva som ventet rundt neste sving.
På kulturhuset Munken ble det 9. mai 1945 gjort alvor av de mange truslene, og flere “tyskerjenter” ble kjørt opp Prinsegata til spott og spe.
17. mai 1946 toppet det seg for Agnes. Hun og Bjørn Toni stod i Dronningens gate, for å se på 17. mai toget. To voksne menn ropte til henne, og ba dem komme seg vekk. Det spartes ikke på skjellsordene, og begrepene “tyskerhore” og “tyskerunge”, ble gjengangere i Agnes og Bjørn Tonis liv.
Et engasjement vokser fram
Til tross for de mange negative opplevelsene som skulle følge både Agnes og Bjørn Toni, vokste det fram et engasjement i henne. Etter en strevsom flytting til Tyskland, hvor hun bodde i ett år, etterfulgt av en enda vanskeligere tilbakekomst til Larvik, fikk hun til slutt jobb på Grand Hotel. Etter hvert var hun med å starte opp «Jensens Corner» på Torstrand, en kiosk som gjorde at Agnes kom i kontakt med mange ulike mennesker, alle med sine historier. Agnes begynte å jobbe for å skape aktiviteter og arrangementer for rusmisbrukerne i hele Larvik, blant annet ble det avholdt årlige julefester, som etter hvert utviklet seg til en permanent ordning året rundt.
På hjemmebane begynte livet virkelig å sette sine spor. Hennes sønn, Bjørn Toni, opplevde mobbing, utfrysning og hets som "tyskerbarn". Han utviklet etter hvert et rusproblem, noe som styrket Agnes' engasjement, særlig etter hans død.
Men livet måtte gå videre. Agnes fikk datteren sin, Anne Merete, den 8. juli 1960. I 1977 etablerte Agnes et “alternativt” sosialkontor i Jensens Corner. Her åpnet hun opp bakrommet i butikken etter behov, og hun var kjent for å rykke ut både dag og natt.
Anne Merete forteller:
Jeg kjørte mamma ofte, spesielt på vinteren da det var glatt, og hun ikke kunne kjøre mopeden. Jeg ble ofte sittende i bilen og vente, det kunne vare i flere timer når hun var ute på sine oppdrag. Vi så ikke så mye til henne, når hun var så engasjert som hun var. Men hun var en dame med stor medmenneskelighet og omsorg, bestemt og rettferdig.
På “sosialkontoret” hjalp hun rusmisbrukere med alt hun kunne. Hun hjalp dem blant annet å skaffe klær, hvitevarer, og mat, og hun ble beskrevet som et lyttende medmenneske uten fordømmelse.
Agnes kjempet de svakes kamp, slik hun hadde kjempet sin egen og sønnens.
Trillende torstrandshjelp
Agnes fortsatte sitt engasjement hele livet. Hun kunne daglig sees kjørende på scooteren sin, på oppdrag som “rullende sosialkontor”. Hun var kjent for å tale den enkeltes sak, og sa akkurat det hun mente til både kommunalt ansatte og NAV. Agnes ble beskrevet som en uredd, uselvisk samaritan, og fikk blant annet årets ærespris i Larvik i 2006.
I alderdommen ble Agnes dessverre påkjørt to ganger, kort tid etter hverandre, noe som gjorde at hun ikke lenger klarte seg selv. Hun tilbrakte det siste halvannet året av livet på Sjømannshjemmet i Stavern. Hun sovnet stille inn på Tønsberg sykehus 12. mars 2014.
I 2023 fikk Agnes en park oppkalt etter seg. Slik kan hennes historie leve videre, og kanskje inspirere andre til å løfte blikket, både på Torstrand og ellers i Larvik.
Les gjerne mer om Agnes, og tema "tyskerjenter" her:
En særlig takk rettes til Agnes Møller Jensens datter, Anne Merete Jensen, for korrigeringer og bilder.