Colin Archer er et kjent navn verden over. Mindre kjent er hans storesøster, Mary. En unik, samfunnsengasjert skikkelse som utmerket seg i Larvik, mange år før kvinner fikk stemmerett i Norge.
Fra Perth til Tollerodden
På 1820-tallet var Tollerodden et av de mest fornemme strøkene i Larvik, bosatt av kjøpmenn, redere, skippere og embetsmenn. På Tollerodden etablerte Archer-familien fra Skottland seg, og Mary var familiens første norskfødte barn.
Mary ble født 27. juni 1826, inn i et samfunn uten særlig mulighet til å få verken utdanning eller jobb. Kvinner fikk først stemmerett i Norge i 1913, og borgerskolen for jenter åpnet ikke før i 1850-årene. Likevel ble hun raskt kjent som en samfunnsengasjert kvinne som tok utradisjonelle valg, og som turte å utfordre de etablerte normene i samfunnet.
Skilte seg ut fra barnsben av
Mary skilte seg tidlig ut blant de andre kvinnene i søskenflokken, både i personlighet og utseende. Forfatteren Edle Hartmann beskriver henne slik, i boka "Kjent folk gjennem årene":
Lady Mary, den eldste datter, den høireiste kvinne. Hun tok, som alle Archerne, lange skritt, hennes klær hadde et visst maskulint preg. Ingen kvinne i de dager røkte tobakk. Men Mary Archer røkte sin havaneser i selskap og med den største sikkerhet og eleganse- hun kunde gjøre det og ingen tok anstøt, fordi hun var Mary Archer, en suveren personlighet i all sin ferd.
Mary og søstrene vokste opp på Tollerodden, mens sønnene i søskenflokken dro til Australia. Mary fylte etter hvert rollen som en slags daglig leder på Tollerodden, og hang raskt opp et "selvstendighetsflagg" på området, noe som vakte frustrasjon hos enkelte av hennes brødre.
Full kontroll på Tollerodden
Etter morens død i 1880 var Mary den eldste i huset. Hun insisterte på at husholdningen skulle ha tilgjengelige midler i sparebanken i Larvik, så de kunne ta ut penger fortløpende, uten innblanding fra brødrene. I 1889 gjorde hun seg enda mer upopulær i sine brødres øyne, da hun ba om å få renter på pengene de hadde investert i bedriften Archer Brothers. Dette viser at de hjemmeværende Archer-kvinnene ikke ble ensidig forsørget av sine brødre, men at de faktisk investerte kapital i brødrenes bedrift, som en slags redningspakke for firmaet i Queensland, som på denne tiden hadde dårlig økonomi.
I perioden Mary og Jane Ann eide Tollerodden skjedde det mye. Mary var helt sentral i utformingen av Tollerodden, både hagen og bygget, også slik vi kjenner det i dag.
Lidenskap for seiling
Colin og Mary delte særlig én felles interesse, nemlig båter. Colin bygde, og Mary seilte. På Tollerodden hadde Larvik allerede i 1750 fått sitt første større havneanlegg, Skottebrygga. Dette ga muligheter også for Mary til å utvide horisonten, ettersom brygga lå like ved huset på Toldbodtomten.
Kildene strides om hvorvidt Mary var konkurranseseiler eller “bare” seilte på hobbybasis.
I enkelte kilder står det at Mary vant tredjeplass i en landsregatta for 5-6 tonnere i Risør i 1890. I Risør seilforenings jubileumsbok kan man lese at det ble avholdt landsregatta i Risør i 1890, og at Colins båt “Maggie”, som Mary var kjent for å seile, konkurrerte i denne og flere regattaer. Men, Mary står verken oppført som eier eller seiler av båten.
Kanskje både deltok og vant Mary, men at dette har forbigått i stillhet i skriftlige kilder, fordi hun var kvinne?
David, Marys bror, beskrives som lite positiv til Marys seiling. I et brev skrevet til sønnen hans, Robert, nevner han ikke med et ord, at Mary har kommet på pallen.
Kanskje Tolleroddens venners beskrivelse av Marys seilkarriere beskriver det best:
– Hun deltok i regattaer, men regattaer var for menn, kvinner fikk ikke delta. Mary meldte seg likevel på og stilte til start med håret godt opp i skipperlua. Seile skulle hun.
En barnløs kvinne med et barnlig engasjement
I boka Larviks historie, kan vi lese følgende beskrivelse av Marys engasjement:
Frøken Mary Archer var alltid virksom for å hjelpe syke og ulykkelige mennesker.
Én av hennes hjertesaker, på tross at hun ikke selv hadde barn, var nettopp syke og trengende barn. 23. januar 1869 ble barnesykehuset (på den tiden Langestrands Børnehospital), etablert i Kirkegata 12 på Langestrand. Ideen kom fra Mary, som fikk med seg Emma Hansen, Marie Gude, Christiane Hysing og Hanna Falch til å samle inn penger for å omsette idéen til et faktisk sykehus. Sykehuset ble med andre ord igangsatt av en gruppe kvinner, og kanskje enda mer spesielt, sett i lys av tiden de levde i; sykehusets styre bestod kun av kvinner.
Hospitalet i Kirkegata ga, som det står i boka Larviks historie:
Pleie og oppdragelse til fattige, syke- særlig kjertelsyke barn, i alderen 1 år til konfirmasjonsalder.
“Kjertelsyke” var en betegnelse på barn som hadde fått tuberkulose i lymfekjertlene under kjeven og på halsen, i dag kalt Skrofulose.
På sykehuset hadde pasientene god plass, og fikk gratis legehjelp. Det var plass til totalt 12 pasienter om gangen, i gjennomsnitt var de 8. På sykehuset tok de også inn trengende voksne ved behov, også beskrevet som “krøplinger”. Driften av sykehuset ble opprettholdt ved basarer, gaver, og tilskudd, og var i drift helt fram til 1937.
Om somrene åpnet Mary også opp Tollerodden for byens mindre privilegerte barn. De fikk leke på Tollerodden, bade i Krabbedammen, og hun lærte også mange av barna å svømme.
Engasjement også for mødre og andre kvinner
Noen år tidligere, i 1858, ble “Laurvigs kvindelige understøttelsesselskab” opprettet. Dette var et organ av kvinner, for kvinner, som skulle hjelpe fattige som av ulike årsaker ikke kunne eller burde få hjelp av fattigvesenet. Mary ble her valgt inn som overbestyrerinne og sorenskriver, en funksjon som i dag kanskje best kunne beskrives som en slags sakfører, administrasjonsleder og saksbehandler.
Selskapet samlet inn 120 spesidaler i sitt første driftsår, som i kroner ville tilsvart 496. Dette høres kanskje ut som en ubetydelig sum, men til sammenligning var en gjennomsnittlig årslønn for tjenestejenter i 1855 på 56 kroner i byene, 50 kroner på landsbygd, i følge Statistisk sentralbyrå.
Mary helt privat
Mye spennende kan sies om Mary. Hun valgte å bryte med statskirken, og bli en del av separatistbevegelsen. Hun var en svoren tilhenger av “alternativ” medisin, blant annet homeopati. Og, hun giftet seg aldri, ei fikk heller barn, som tidligere nevnt. Likevel, bør det her nevnes at Mary hadde et nært og langt vennskap med en annen kvinne, nemlig den kjente, danske skolereformatoren, Natalie Zahle.
Omstendighetene rundt hvordan de møttes, er noe uklar. Det vi derimot vet er at etter deres første møte i oktober 1863, var de erteris fram til Marys død i 1908.
Kvinnene feiret jul sammen på Tollerodden, reiste rundt i Europa på ferie sammen, og tilbrakte tid sammen på Marys hytte. De skrev også brev til hverandre, fast to ganger i uka, når de var borte fra hverandre.
Dessverre er det ikke mulig å lese Mary og Natalies nesten 40 år lange brevveksling. Brevene er gått tapt, og flere har spekulert i at brevene har blitt destruert med vilje, på grunn av deres “intime” karakter. Hvorvidt “intim” handler om at brevene har bestått av regelrette kjærlighetserklæringer, eller rett og slett to kvinner som uttalte seg for fritt, etter datidens syn, om politikk, religion eller andre temaer, er ikke godt å si.
Mary og Natalie gjemte seg på ingen måte bort i det offentlige rom. I London gikk de til og med hånd i hånd på gata, noe som gjorde sterkt inntrykk på menneskene der. Som det står i Natalie Zahles biografi, skrevet av Birgitte Possing:
Naar hun og Mary Archer spadserede sammen, stod Folk stille midt i City eller Regent´s park og stirrede efter dem med gabende Munde.
På tross av at Natalie til dels ble en del av Archer-familien på Tollerodden, var det også motstand mot vennskapet fra enkelte av Marys familiemedlemmer.
I en brevveksling mellom to av Marys brødre, beskrives Natalie og hennes relasjon til Mary på følgende måte:
The object at present is a Frøken Zahle, a little lame lady who keeps a school in Copenhagen. She is here at present & seems a sensible & I am told a clever person- but she is no great favourite with the rest of us because she has bewitched Mary. ( McDonald, 1999)
Vi kan ikke vite sikkert om Mary og Natalie bare var bestevenninner eller noe mer. Birgitte Possing beskriver derimot forholdet slik, i Natalies biografi:
De var et par, lenge før noen visste hva det var.
Endte sine dager på Tollerodden
På sine eldre dager fortsatte Mary å være mye utendørs, og hun lot selvstendighetsflagget vaie i vinden på Tollerodden helt fram til sin død. I perioden 1880 til 1890 forsvant derimot Marys navn i familiekorrespondansene, noe som tyder på at hun reiste mye vekk fra Larvik. På denne tiden begynte hun også med homeopatisk behandling i utlandet, for det som ble beskrevet som lungeproblemer.
På sensommeren 1908 var Mary alvorlig syk. Natalie forstod at Marys liv nærmet seg slutten, og skulle reise opp til henne én siste gang. Hun rakk ikke å ankomme Larvik før Mary døde.
Mary døde i 1908, 82 år gammel. Dødsårsaken var lungebetennelse. Hun ligger gravlagt på familiens private gravplass på Tollerodden, og hennes død var en stor sorg for mange mennesker i Larvik:
Tante Mary will be missed by many outside the home circle & very specially at the Children's Home at Langestrand. She was so strong and truly kind in spite of her outward sternness. (McDonald, 1999)
Les mer her:
Takk til Birgitte Possing, Ragnar Ridder-Nielsen, Hilde Borgir (Tolleroddens Venner) og James Archer, i forarbeidet med denne teksten.