Akili Nadege (31) kom til Torstrand i 2022. Bak seg hadde hun årevis med flukt, krig og opphold i flyktningeleir, og som skeiv fryktet hun for sitt liv. På Torstrand fant hun frihet, fotball og vidåpne armer.
Et liv på flukt
Akili ble født i Goma, Kongo, i 1994. Allerede som 7-åring flyktet familien til Burundi, men de måtte raskt flytte videre til Rwanda, ettersom faren hennes var en del av motstandsbevegelsen under borgerkrigen. Det turbulente livet skulle fortsette for Nadege- familien, men Akili ga ikke opp. Hun begynte etter hvert med boksing, noe som ga henne et utløp for de vonde følelsene og livserfaringene. Hun ble raskt en habil bokser, og begynte å konkurrere også utenfor landegrensene, noe som gjorde at hun fikk både statsborgerskap og mulighet til å hjelpe moren sin økonomisk.
Fotball for livet
Idretten ga Akili mulighet til å sentrere, og komme i kontakt med seg selv. Hun fikk etter hvert en stor lidenskap for fotball, og ble barneidrettstrener i Rwanda. Men, en ny forfølgelse skulle oppstå, selv på den arenaen hun følte seg tryggest. Hun ble bedt om å trekke seg fra rollen som trener, da foreldrene til barna fikk nyss i at Akili var lesbisk. Igjen måtte hun lete etter trygghet andre steder.
Veien til Hospitalsgata
Akili måtte ut av Rwanda. Hun ble foreslått å reise til USA eller Canada, med visshet om at hun kunne få opphold der. Det takket hun kontant nei til, etter som flere skeive hun var i flyktningleir sammen med, fortalte om diskriminering, trusler og trakassering i disse landene. Akili ønsket seg til Norge. Et land hun hadde drømt om siden hun var 9-10 år gammel. Hun hadde blitt fortalt at Norge var et frihetens land, hvor man kunne være seg selv og leve åpent og trygt. Akili fikk til slutt drømmen oppfylt, og i desember 2022, ankom hun et snøfylt Torstrand. Kontrasten til Rwanda kunne ikke vært større.
Veien inn i det norske samfunnet
Akili er ikke kjent for å sitte på gjerdet og vente på at ting skal skje. På en sykkeltur til butikken så hun Frelsesarmeens gatefotballag trene i ballbingen i Furumoa, og ble umiddelbart interessert. Hun ble invitert til å være med å spille, og ble raskt en del av laget. Etter dette skulle ting raskt “balle på seg”.
Tre år inn i livet på Torstrand, er Akili i gang med å ta fagbrev som maler på Thor Heyerdahl videregående skole. Hun har også rukket å konkurrere i både NM og VM i gatefotball, Homeless World Cup, som er et verdensomspennende fotballarrangement, hvor Norge har landslag.
Akili gikk fra å miste jobben som barnefotballtrener i Rwanda, til å representere Norge i VM på få år. Hun beskriver erfaringen på landslaget på denne måten:
The people on the National team are truly wonderful. They helped me regain confidence in myself and reminded me of my value as a human being. Because of them, I found new strength to continue my journey in life.
Suppe, såpe, frelse og fotball
Frelsesarmeens gatefotballag ga Akili det fellesskapet hun lette etter. Spesielt kjenner hun på en dyp takknemlighet overfor treneren sin, Sverre Tolfsby:
– When it comes to my coach, words are not enough. His heart, patience, help, and the way he believes in people, goes beyond football. He helped restore my confidence, not only as a player, but as a person.
Sverre i sin tur, beskriver Akili som et veldig positivt tilskudd til laget, ei dame som er åpen og gir av seg selv, ei dame du blir glad av å tilbringe tid sammen med.
Akili beskriver fotball som både fysisk og psykisk medisin, og kommer ikke til å slutte med det første.
Tanker om Torstrand
Akili har ingen planer om å flytte tilbake til Rwanda, selv om savnet etter familien tidvis er stort. Hun trives med å se på livet; se danskebåten legge til kai, og se toget passere utenfor vinduet. Hun føler seg trygg i Norge, og er ikke lenger redd for å bli diskriminert eller forfulgt på grunn av legningen sin:
– The people in Norway are truly kind to me. In this country I have experienced genuine humanity, kindness, and strong values.
Hun glemmer aldri velkomsten hun fikk på Torstrand, for tre år siden, av sin gode nabo Wenche Kibsgård:
– My neighbor Wenche gave me hope when I needed it the most. What she has done for me is something I will always carry in my heart.
Akili vil fortsette å være en del av Frelsearmeens gatefotballag, og trener på både kvinnelaget og mix-laget flere ganger i uka. Hun har knyttet sterke bånd til de andre spillerne på kvinnelaget, og fått varige vennskap også utenfor fotballbanen.
Når det gjelder karriere, er planen å ta fagbrev i 2028.
Akili stortrives på Torstrand, men har to konkrete ønsker for bydelen: En nabolagsfest med stengte bilveier, og mulighet for å dyrke egen mat, gjerne sammen i felles grønnsakshager.
Akili er et godt eksempel på at vi alle er forfattere av vår egen livshistorie. Vi er glade for at hun nå er en del av Torstrands historie.
