- I tiden inn mot Kulturnatta 11. november vil vi publisere intervjuer med de seks vinnerne av Larvik kommunes hederspriser for 2023. Her er vinneren av bevaringsprisen - Hans Per Bjerke og Iris Båfjord.
«Skrekkelig», «råttent» og «falleferdig».
Det er ikke akkurat flatterende beskrivelser som brukes om det gamle våningshuset noen kilometer nordøst for Helgeroa - vel å merke før den spektakulære restaureringen startet sommeren 2018. Det sto ferdig til påske 2019.
– Flere av naboene sa bare «dere er gærne», sier Iris Båfjord og smiler.
Sammen med ektemann Hans Per Bjerke inviterer hun på omvisning i huset som i år tildeles Larvik kommune bevaringspris - der juryen har latt seg begeistre av det omfattende arbeidet som er utført.
«Lykkes med å bevare husets opprinnelige sjel, og samtidig med å tilpasse bygningen til dagens behov og levestandard», heter det i begrunnelsen.
Ekteparet med familie har bodd på gården siden 1983. I starten holdt de til i 2. etasje i nabohuset, mens foreldrene til Hans Per bodde i etasjen under. Huset de nå bor i - og som altså er vinner av bevaringsprisen - er det gamle hovedhuset på gården.
Men da sønnen Hans Aleksander skulle flytte hjem til Larvik med sin familie, fikk de ideen om å restaurere det falleferdige hovedhuset.
– Det ble et generasjonsskifte på gården da Hans Aleksander kom. Det var to hus her, og vi ble enige med ham om at han flyttet inn i vårt daværende hus, mens vi skulle flytte inn i dette huset, sier Hans Per.
– Vurderte dere å bare rive ned alt?
– Aldri, svarer Iris uten betenkningstid.
– Vi synes alltid at huset har vært et så koselig element på tunet og hele gården. Det hadde noe ved seg, og det ville ikke blitt det samme om vi bygget noe helt nytt.
Men det manglet ikke på skeptikere. Flere naboer som var innom ristet mest på hodet av planene om å restaurere det gamle huset.
–Vi hadde naboer her som sa «skjønner ikke hvorfor dere skal ta vare på dette» og «riv den gamle driten», sier Hans Per.
– Hva sier de nå?
– «Det var godt dere ikke reiv det!»
– Men naboene mente dere var gærne?
– He-he, ja, men det så virkelig ille ut fra bygdeveien her da de begynte å rive av kledningen. For å være ærlig så det skrekkelig ut, så jeg skjønner at folk begynte å lure. Men det var en veldig morsom prosess, sier Iris.
I dag har de et kallenavn på huset, som brukes hyppig: Veslestua.
Navnet framstår nesten ironisk, ettersom stua er alt annet enn liten og beskjeden. Fra gulvet og opp til taket er det en høyde på snaue seks meter. Etasjeskillet forsvant da huset gjennomgikk sin formidable ansiktsløftning.
– Vi hadde så mange tanker om hvordan vi skulle løse det, for vi ønsket å ha det høyt under taket. Ett av spørsmålene var om vi skulle beholde sperra (bærende bjelke i takkonstruksjonen) og bjelkelagene. Så vi grublet en stund før vi landet på å beholde taket i sin helhet, sier Hans Per.
Tak og takbjelker ble tatt ned, pusset og ført tilbake igjen i takkonstruksjonen. Noen ble også satt opp som dekorbjelker i mellomgangen. Gulvet i 2. etasje ble revet for å få god takhøyde også der, samtidig som mønet ble hevet 20 centimeter for å etterisolere på utsiden av originaltaket, hvor det er lagt nytt tak over det igjen.
– Hva var mest krevende underveis?
– Det var nok taket. Vi måtte behandle tømmeret så det ble riktig, og vi plundret med planløsningen - trappa, taket og hva vi skulle gjøre med alle de små rommene. Vi ønsket jo å ta vare på sjela i huset. Gulvet var ganske fint, men råttent, så det måtte ut, sier Hans Per.
Hele taket lå en periode ute på tunet etter å ha blitt behandlet og pusset opp, mens det var åpen himmel innvendig.
– Hva er dere aller mest fornøyd med?
– Hva skal vi si? sier Hans Per og henvender seg mot kona.
– At det var her vi skulle ende opp, svarer Iris.
– For det var en periode der vi ikke helt visste hvem som skulle overta gården. Blir det Aleksander? Ønsker de det? Må vi finne oss et sted i byen? Det ville blitt rart. Så ja - vi er nok aller mest fornøyde med at vi endte opp her.
Det var Hans Pers tippoldefar som var i skogen og hugget tømmeret som i dag utgjør husets sjel - og som er det synlige beviset på at det er mulig å tenke nytt med gamle materialer.
– Hva sier folk som husker hvordan det så ut før når de kommer inn hit for første gang?
– Det er mange «wow». Og noen har faktisk blitt rørt og overveldet, fordi forvandlingen er så stor, sier Iris.
Det kom inn såpass mange som åtte nominasjoner til bevaringsprisen i år. Da Iris Båfjord fikk vite at de stakk av med seieren, ble hun umiddelbart nesten litt pinlig berørt.
– Fordi jeg var usikker på om vi fortjente den. Men når jeg har fått tenkt meg litt om synes jeg det er veldig hyggelig - at kommunen og juryen kan vurdere et lite, uanselig hus ute på bygda. Og at det ikke bare er disse fancy og flotte byggene, som Festiviteten i fjor, som kan vinne. Men jeg fikk litt sjokk, jeg må innrømme det, sier hun.
Larvik kommunes bevaringspris 2023:
Berviveien 93 Tiltakshaver: Hans Per Bjerke og Iris Båfjord
Juryens begrunnelse:
Bebyggelsen har en høy kulturhistorisk verdi, men var i mange år preget av forfall og manglende vedlikehold. Det er positivt at eierne klarte å forhindre bygget fra å bli revet og erstattet med et nytt hus. Bygningen ble bygget av eiers tippoldefar, og selv om det er utfordrende å skape nytt innhold i gamle bygg, klarte eierne å bevare så mye som mulig av det gamle bygget, og samtidig å tilpasse huset både til omgivelsene og dagens levestandard i boliger. Der tømmerveggene var i god stand er de tatt vare på, ellers er de kledd inn eller erstattet med andre materialer. Dette gir en fin kombinasjon av gammelt og moderne.
Juryen mener at dette omfattende arbeidet som er utført har lykkes med å bevare husets opprinnelige sjel, og samtidig med å tilpasse bygningen til dagens behov og levestandard.