Bjørnar Skaug er beboer i Tårngården, ivrig Onsdagstreffet-deltaker, og aktiv stolpejeger. På tross av en kronisk, regressiv nervesykdom, er han ikke av den passive typen som synes synd på seg selv.
Jeg har bestandig stått på, og aldri gitt meg!
Fra rånebil til rullestol
I ungdomstida var Bjørnar selverklært råner, og kjørte rundt i en gul Opel Manta med sort stripe på, opp og ned Domusbakken i Larvik sentrum. Få år tidligere hadde han begynt å streve med løpinga, som var hans lidenskap, men det skulle fremdeles ta mange år før han fikk riktig diagnose for plagene.
Etter hvert ble det klart at de motoriske utfordringene skyldtes sykdommen LBSL. En sjelden, arvelig sykdom i sentralnervesystemet, som typisk gir spastisitet, koordinasjonsvansker og stive muskler. Det er antatt å være rundt 500 mennesker på verdensbasis som lever med denne sykdommen, og det finnes ingen helbredende behandling.
Likevel tar Bjørnar det hele med fatning:
Det er ikke noe gærent med huet mitt, bare kroppen.
Daglig kjører han rundt på Torstrand, særlig til Furumoa, som er hans favorittområde. Ikke alle gatene er like godt tilrettelagt for rullestolbrukere, og han må ofte kjøre store omveier for å komme seg dit han skal.
Sittende orienteringsløper
På tross av at kroppen til Bjørnar gjorde mer og mer motstand, nektet han å gi seg med orienteringsløp. Han har vært aktiv løper både lokalt og på kretslag, og har konkurrert i mesterskap som handicap-utøver, såkalt “Paraorientering”.
Gjennom årenes løp har han vært både utøver og organisator i Larvik, og var dypt engasjert i orienteringsløp også i Vestfold og Telemark Orienteringskrets, samt i forbundet sentralt i Oslo. Nå for tiden får han utløp for konkurranseinnstillingen sin som quiz-deltaker på Onsdagstreffet, et ukentlig treff i regi av områdesatsingen i bydelen.
Sulten på stolpejakt
Bjørnar var også tilstede på åpninga av " Den historiske Stolpejakten på Torstrand ", sammen med 59 andre mennesker på Torstrands torg, 4. mai i år. Han slet litt med teknikken på appen, men det demotiverte han ikke. Han tok med seg et fysisk kart, og ga seg i kast med løypa sammen med de andre gående stolpeentusiastene.
På tross av litt teknisk svikt og voldsomt sterk vind, fullførte Bjørnar hele løypa, som strekker seg fra Vestre Halsen og inn til Larvik fengsel, på 3 timer. (Han hadde nok brukt kortere tid dersom ikke kommunikasjonsrådgiver Loni sinket ham. )
Et positivt tankesett og aktivt levesett
Bjørnar er streng med seg selv, når det kommer til hverdagsrutiner. Han står opp til samme tid hver dag, og tar sine 1-2 daglige turer rundt i bydelen, litt avhengig av været. Han er opptatt av å holde seg i gang, og veksler mellom elektrisk og manuell rullestol.
Å holde seg i gang med daglige gåturer er også hans kamerat, Roy Nilsen, godt kjent for. Roy var Bjørnars med-råner og Opel-bror i ungdomstida, og er nå en fast del av samme quiz-lag som ham. Roy beskriver kameraten sin på denne måten:
Han er en fantastisk person, det finnes ikke noe vondt i'n.
Gir seg ikke med kjøringa med det første
Ingen av oss vet hva framtida bringer, og formen til Bjørnar er høyst usikker. Men han har det ikke så verst likevel.
Han kan fremdeles kjøre bil, som er tilpasset av NAV's hjelpemiddelsentral. Om enn, uten sort stripe på sida.