Sertifisert birøkter Kristine Emanuelsen storkoser seg i bakgården i Storgata på Torstrand, hvor hun har bodd i 8 år. Hun stiller seg uforstående til de negative holdningene om bydelen: – Da jeg flyttet til Torstrand, merket jeg ikke at jeg bodde på et dårlig sted. Det var det noen som måtte fortelle meg, sier hun.
Barbeint bieelsker
– Der jeg bodde før, fikk jeg rare blikk når jeg gikk barbeint ned til stranda. Da jeg gjorde det samme på Torstrand, møtte jeg to andre som gjorde akkurat det samme. Da følte jeg en befrielse, og tenkte at her kan jeg trives. Det er en raushet og romslighet her, som ikke er en selvfølge andre steder, forteller hun.
Kristine jobber i helsevesenet i Larvik kommune, men bruker ellers mye tid på sin bigeskjeft, lidenskap og hobby: birøkting. Hun har flere bikuber på to steder i Larvik, og selger sin egenproduserte honning (og chiliolje) fra bakgården på Torstrand.
Et bifolkmiljø i bydelen
Kristine er en del av Larvik og Omegn Birøkterlag, og er blant annet nabo med styreleder Erik Pedersen. Det var på deres ukentlige torsdagstreff at hun lærte mye av det hun kan om bier, et fag som hun på ingen måte er utlært i, ifølge henne selv.
Rollen som biepasser tar hun på største alvor. Hun har stor omsorg for biene, og fører nøysommelig journal over tingenes tilstand og utvikling i hver eneste bikube.
Stikk ingen hindring
Birøkting er ingen billig hobby, og det krever mye tid og energi. Kristine har heller ikke sluppet unna bistikk. Men hun er bitt av basillen, og er dypt fascinert over bienes natur og samhandling:
– Bier har forskjellige roller gjennom livet. De starter som pussebier, som rydder og holder orden i kuben, før de går over i rollen som ammebier, og mater sine lillesøstre (de arbeidsomme biene i en kube er jenter), deretter går de over til å bli byggebier, etterpå vaktbier og til slutt trekkbier og utebier. Utebier lever vanligvis bare 4- 5 uker, mens dronningene kan bli hele 5 år gamle, forteller hun.
Bifolket har tydelige roller, arbeidsoppgaver og hierarki internt. Alle jobber sammen, og fungerer som én felles organisme. Hvorfor noen kuber har mye liv og honningproduksjon, og andre ikke, er likevel ikke alltid så lett å forstå:
– Det er et komplisert univers inne i kuben, sier Kristine entusiastisk.
Det er enda mye en ikke vet om bienes maskineri. For eksempel hvordan trekkbiene fordeler arbeidsoppgavene mellom seg, om hvordan de bestemmer hvilke bier som henter vann, hvilke som henter pollen, hvilke som henter nektar, og hvilke som henter det medisinske “vidundermiddelet” Propolis. Det er nettopp dette som engasjerer Kristine så dypt. Å ha en hobby og lidenskap som gir flere spørsmål enn svar, hvor du aldri blir utlært, og du får være i harmoni og ro med naturen, og følge dens gang.
Fortsetter det blide bilivet i bakgården
Til tross for at birøkterlivet krever mye, har Kristine ingen planer om å legge opp. Hun er aktiv i birøkterlaget, har nylig utvidet med flere kuber, og har også involvert egne barn og andre familiemedlemmer i lidenskapen sin.
– Barna mine er stolte av det jeg driver med. Som dattera mi sa det: “ Det er jo ingen negative sider med denne hobbyen, mamma. Det smaker godt, lukter godt, og du gjør noe bra for naturen og jorda! ”
Kristine har også, sammen med Herregårdens venner, involvert seg i formidling av birøkting for skoleelever, blant annet for 5. klassingene på Mesterfellet skole på Torstrand.
Over 40 elever har vært med birøkterne ut i arbeid, og entusiasmen deres lot ikke vente på seg:
– Det var ei jente som utbrøt, etter at dagen var over: “Dette er den beste dagen i mitt liv!” Det er fint å se at også barn kan la seg begeistre av birøkting. Det lover godt for framtida, smiler Kristine.
En summende klar oppfordring
Avslutningsvis ønsker Kristine å komme med en oppfordring, på vegne av sine vingekledde venner:
– La vårblomstene, særlig løvetann, få stå i blomst på plenen til biene finner andre kilder til næring. Løvetann er en god kilde til pollen og nektar for biene på våren. Det er også hestehov, hvitveis, selje og hassel, avslutter hun.
