Larry Vik

Møt Larry Vik og les den spennende historien om hvordan han ble funnet i løse deler på strender, spredd over hele Larvik.

Kanskje kommer Larry til en strand nær deg? Kanskje er han der allerede? Eller en som ligner. Før du vet ordet av det kan det oppstå en søppelfigur av all plasten som ligger og slenger på yndlingsstranda di.

Larry-Vik-Batteristranda.jpg

Hei, jeg heter Larry – Larry Vik. Hvis du sier navnet mitt veldig, veldig fort mange ganger etter hverandre høres det til slutt nesten ut som Larvik. Er ikke det kult?

Jeg er en helt ekte strandsøppelfigur – og jeg er stolt av det. Ikke noe er juks med meg. Jeg er ett hundre prosent resirkulert. Uten søppel ville jeg faktisk ikke eksistert. Hele livet mitt er basert på gjenbruk og god fantasi.

Jeg er satt sammen av søppel som er funnet på strendene i Larvik. Det er de to kunstnerne Kari Prestgaard og Astor Andersen som har bygget meg. For å finne alle kroppsdelene mine måtte de lete i mange måneder på alle strendene i hele kommunen. Til slutt hadde de stor fiskekasse full av forskjellige saker og ting som de trodde kunne bli til meg.

Den 16. oktober 2011 var jeg endelig ferdig. Da kunne jeg vri på hodet, strekke og bøye armene og stå alene uten å holde meg i noe. Og det er ikke dårlig til å være laget av bare søppel. Nå skal jeg fortelle dere helt nøyaktig hva jeg er laget av og hvor jeg kommer fra:

Det høyre øyet mitt er en plastkork som ble funnet på Sør i Ommane. Det venstre øyet er også en kork fra stranda ved Seilerhytta i Viksfjord. Hodet mitt en er fender som drev i land på Saltstein. Der lå også munnen min (en vodkakork) under en tangvase. De slanke beina mine er en grein som kom seilende ned Lågen og ble liggende på Hvittensand. Her ble også vandringsstaven min funnet. Den flotte, røde overkroppen mine er et kabelrør som lå og slang på brygga i Ula. Den grønne lua mi er fra Martaholmen, men den kunne like gjerne vært fra Ølbergholmen. Skoene mine er fra Naverfjorden. Og sist men ikke minst; de smidige, lange gule armene min er en gammel dusjslange fra et IKEA-armatur som noen hadde kastet fra seg i Bjønnesbukta.

Selv om jeg ble funnet i løse deler her i Larvik, så kommer jeg egentlig litt fra over alt. Plastmaterialene i kroppen min kommer fra Asia, Europa og Amerika. Derfor pleier jeg å si at jeg er i slekt med alle plastgjenstander i hele verden.

Jeg liker kunstnere som jobber med søppel. Jeg tror ikke så mange andre ville ha sett hvordan de forskjellige kroppsdelene mine kunne passe sammen. Uten Kari og Astor hadde jeg nok fortsatt ligget rundt omkring på Larviks strender og vært bare søppel. En måke ville vel til slutt spist øynene mine og blitt dødssyk av det. Akkurat på samme måte som albatrossene i Stillehavet dør fordi de spiser engangslightere. Og armene mine kunne ha viklet seg rundt nakken til en sel og kvalt den. Det er jo sånt som skjer når søppel blir liggende på stranda eller flyter rundt i sjøen.

Men bare fordi to kunstnere plukket meg opp og satt meg sammen, så er det kanskje en måke eller en sel som ble reddet. Sånne ting liker jeg veldig godt å tenke på. Og når jeg forteller historien min, er det fordi jeg vil at så mange som mulig skal plukke opp strandsøppel. Kanskje noen har lyst til å lage en familie til meg?

Til toppen