Om Bøkeskogen

Langs Vestfoldraet finner vi verdens nordligste naturlige forekomster av den varmekjære tresorten bøk, Fagus sylvatica, som har sitt europeiske kjerneområde i Sentral-Europa.

Best rotfeste i Norge har den funnet i Larvik, hvor Bøkeskogen - med stor B - er landets eneste offentlige bøkeskog av nevneverdig størrelse.

Larviksfolk elsker sin bøkeskog. Derfor er den også full av gamle tradisjoner. Det er over 180 år siden skogen fikk offisiell status som folkepark. Den har også en selvfølgelig plass i de gamle bysymbolene: Før den store kommunesammenslutningen var bøketreet motivet i Larviks byvåpen. Og i den høystemte Larvikssangen synger man stående og med svulmende hjerte på Utflytterdagen: "Hvor bøkens grønne hvelvet tak seg breder ut en mailys dag...".

Sett fra fjorden framtrer den nettopp slik - som et stort grønt tak over byen, der den troner helt oppe på toppen av Raet. Andre assosiasjoner melder seg når vi trer inn under taket av tette løvkroner, båret av høye, nakne bøkestammer. Poetisk anlagte har gitt den navn som "søylehallen" og "naturkatedralen".

Poesiens mestere har også hatt et forhold til denne skogen - framfor alt Larviks egen Gunnar Reiss-Andersen, men også Bjørnstjerne Bjørnson. Her svermet han med sin ungdoms forelskelse og risset kanskje sin kjærlighet inn i en av bøkestammene, slik som så mange har gjort opp gjennom tidene. Og her vandret han så ofte han kunne, da han skrev på sitt aller siste dikt, Kantaten til Norges Vel, sommeren 1909. Bjørnson lå da som kurgjest ved Larvik Bad. "Den er herlig, Bøkeskogen," sa han til sin venn i Larvik, rektor Vilhelm Sommerfelt. "Jeg må dit bort rett som det er - for å nyte det friske løv og grunne på kantaten...."

Tekst: journalist Per Nyhus, Østlands-Posten

Til toppen